"Ei hand å holde i"

Onsdag 14. September trudde jeg skulle bli en helt vanlig dag for meg og familien min. Jeg dro som vanlig på skolen, kom hjem og spiste middag. Senere på dagen Dro mamma og jeg på treningsstudioet vi har i Lavangen. Etter at jeg hadde dusjet sa moren min til meg: "Marthe, jeg må snakke med deg". Jeg hadde i en ukes tid skjønt at noe hadde skjedd, men jeg visste ikke hva. Passelig nervøs satte jeg meg ned i sofaen. Mamma så på meg med triste øyner.
"Pappa er blitt syk. Alvorlig syk! Psykisk syk. Han har fått angst"
Psykisk syk? Hva skje når når en er psykisk syk?
Mamma og jeg satt og snakket lenge om det som hadde skjedd. Dette var den verste dagen i hele mitt liv.. Var det noe jeg hadde gjort? Tankene surret rundt i hodet mitt. Jeg angret på noe av det jeg hadde sagt til pappa og det jeg ikke hadde sagt. Med en gang kom det så mye skyllfølelse fram i meg. Blant annet så hadde jeg flyttet fra han for ett år siden for å
bo sammen med moren min. Var det derfor han hadde blitt syk? Jeg prøvde hele tide å finne ut hvorfor han hadde blitt syk. Finne ut hva jeg hadde gjort.
"Pappa har hatt veldig mye og gjort i det siste. han har hele tiden hjulpet andre til å komme over tunge tider, det er nesten slik at han ikke har hatt tid til seg selv", sa mamma til meg med tårefulle øyner. I det øyeblikket braste jeg ut i tårer.
Hele tiden mens jeg og mamma satt og snakket lurte jeg hele tiden på det å være psykisk syk, hva ville det egentlig si? Var pappa den han bestandig den han hadde vært? Så han ut som den han bestandig hadde gjort?
Etter en lang stund med snakking ringte mamma til pappa for å snakke med han. Hun fortalte han hvor tungt jeg hadde tatt det og at jeg lurte på hvordan han var. Etter telefonsamtalen var ferdig sa mamma at pappa ble å komme ut til oss. Med en gang ble jeg plutselig så nervøs. Jeg grep fatt i bladet som lå på bordet. Jeg bladde i gjennom det, men fikk ikke med meg ett ord om hva som stod der. Etter fem min gikk døren opp og pappa kom inn. Det var da jeg fikk se at han så akkurat ut slik han gjorde siste gang jeg hadde sett han. Jeg var skikkelig glad for at han kom for å snakke med oss. Det å være psykisk syk var ikke så skummelt likevel, bare litt ekkelt. Å tenke på at pappa ikke klarer å gå på butikken, å se folk eller å snakke med folk gjør med lei meg. Jeg tenker på han hele tiden! Om kveldene tenker jeg på om han blir å få sove i natt, om morgenen tenker jeg om pappa har hatt ei søvnløs natt eller ikke og om dagene tenker jeg på hva pappa gjør nå g om han er alene eller ikke. Jeg hater tanken på at pappa er alene! Men det er det han helst vil selv.
Heldigvis valgte pappa å få hjelp i et tidlig stadiet. Selv om mamma og pappa er skilt har mamma betydd mye i denne tunge perioden for pappa (og for meg og min bror). Mamma, vennene mine og kjæresten min har betydd utrulig mye for meg i denne tonge perioden. Selv om at jeg kanskje ikke har pratet så mye om dette med vennene mine har det vært en trygget å vite at dem var der!

"Man vet aldri hva morgendagen bringer"